Du er her Home > Nyheter > - Fint å gi barna den oppveksten jeg selv ønsket meg

- Fint å gi barna den oppveksten jeg selv ønsket meg

17. februar 2025

Ida Østvold Heensbakken har langt på vei kommet i mål med drømmen om å bli gardskjerring og å ha en aktiv støl knyttet til gården. (Foto: Lene Hovi)

Allerede som jentunge ble det tydelig for Ida Østvold Heensbakken hva hun skulle bli når hun ble stor. Og det var ikke å bli lokfører, slik som faren.

- Ikke at det er noe galt med det, men jeg kjente tidlig at det var noe som trakk meg i en helt annen retning.

Tekst: Lene Hovi
Velgvaldres.no/Valdres Natur- og Kulturpark

Flere somre hadde hun fått henge i et fjøs i nabolaget. Det var et fellesfjøs for to gårdsbruk som brukte det til støling i sommersesongen, og det var stor spenning knyttet til når dyra kom og hvem som var årets budeie. Sistnevnte fikk Ida både være til hjelp og heft for.

- Jeg var der ofte, spurte, grov og lærte mye. Det var varierte arbeidsoppgaver, alltid mye som skjedde og du veit, plutselig stod melkebilen på tunet for å hente. Jeg kjente tidlig på at dagene der var veldig meningsfulle.

Match i Aurland

Deretter gikk det slag i slag. Uten å ha egen gård i sikte, lærte Ida seg så mye hun kunne om gårdsdrift. Hun gikk på Fosen folkehøgskole og lærte om økologi, ble med på Grønt spatak en sommer og skjønte at dette kunne hun også gjøre kommende sommerjobber ut av. Etter annonsering i Bondebladet kom hun til Godlisetra og ble fast budeie der noen år.

Nå begynte det å gå opp for Ida at interesse og sommerjobb kunne bli noe hun kunne leve av også.

- Jeg så for meg at jeg på et tidspunkt kanskje kunne få skrapt sammen nok til å kjøpe meg et lite småbruk, for det var gardskjerring jeg ville bli.

Dermed gikk turen til Sogn Jord- og Hagebruksskole og økologisk agronomiutdanning i Aurland.

Her treffer hun Sigmund fra Vang og mye begynner å falle på plass.

- Vi leide en gård på Vennis i noen år etter endt utdanning. Nå har vi tatt over gården Sigmund kommer fra her på Hensåsen. Hans foreldre møttes også på skolebenken i Aurland, og svigermor hadde i sin tid samme inngang til landbruket som meg; Hun ville bli gardskjerring, men manglet gård. Så mye kan ordne seg i Aurland, humrer Ida.

Svigerforeldrene Inger og Leif Sørum bor et kort steinkast unna og er til enorm hjelp på gården. Nå er dagene fylt opp med kjeing i geitefjøset og familiene går inn og ut og rundt på tunet med unger og små kje, melkeflasker og nybakte brød om hverandre.

Tatt navnet til plassen

Ida og Sigmund har lagt navnet Heensbakken til sine egne.

- Det synes vi er en fin tradisjon, å kalle seg opp etter gården eller plassen man bor på.

Heensbakken deler de med barna på syv og fire år, 20 sau, to hester og geiteflokken som formerer seg i skrivende stund.

Fra kjøkkenvinduet nede på gården kan de nesten se opp på stølen ved foten av Slettefjell. De får i hvert fall med seg når geiteflokken går sine daglige runder der oppe.

Det blir fristende å spørre Ida om hun er i mål?

- Jeg har blitt gardskjerring med aktiv stølsdrift og nyter familielivet på en flott plass i fjellet, men i denne bransjen kommer man aldri i mål. Vi har vært igjennom en ideologisk periode, men har for lengst innsett at gårdslivet er beinhard prioritering. Fjøset må bygges ut eller opp på nytt, jeg har veldig lyst til å ta opp ystingen igjen og innerst inne drømmer jeg om å være en ressurs for andre, slik at flere kan få innpass og trygghet i det å drive med dyr.

Hun summerer det opp med et lite sukk og et stort smil.

- Jeg tror vi, og flere bønder med oss, kjenner på at det fine gårdslivet også er å innse at man er i en konstant midlertidig fase.

Innovative fulltidsbønder

Når man besøker Ida og Sigmund møter man to bønder som i følge seg selv holder hjulene i gang, men som klassisk nok påpeker alt som skal gjøres eller som bare nesten er i mål.

Sett utenfra er det litt mer å nevne.

På stølen har de bygget mobil mjølkestall på en gammel traktorhenger, som de også vil ta i bruk på gården etter hvert. Stølsdrifta er viktig for begge, både for å utnytte utmarksbeitet og bidra til kulturlandskapet i bygda.

De har fått opp et bruk der begge kan jobbe fulltid, og de er opptatte av avl og gode gener. Tankene rundt det nye fjøset er godt gjennomarbeidet og jorda rundt gården skal tas ytterligere i bruk.

- På sikt vil vi gjerne dyrke litt mer grønnsaker selv og ta opp ystingen jeg var godt i gang med på gården vi leide på Vennis. Her er mange og lange planer, men først og fremst er jeg glad for at jeg kan gi ungene våre en oppvekst jeg ønsket meg selv, avslutter Ida.

Midt i årets kjeing på gården fikk vi besøke Sigmund Heensbakken og Ida Østvold Heensbakken. De har travle dager og store fremtidsplaner, og er glad for at ungene får en oppvekst med dyr, støl og mye praktisk arbeid. (Foto: Lene Hovi)